Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da stenger jeg for stall og for låve
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo
da går vel også du til din kove
Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til å sove.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,
og tåken den tetner over enge.
På stiene i skogen har mangen gått vill
o stjernerne de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme i aften, lille venn,
så send meg et bud og si meg når du kommer igjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.

Nå står du foran speilet og kjemmer ditt hår,
så sort og alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
det vet du ennå ikke så nøye,
for ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøye.